Alltid freidig når du går
veier Gud tør kjenne,
selv om du til målet når
først ved verdens ende!

Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

TChristian Richardt 1867
MC.E.F. Weyse 1838

Bedre kan jeg ikke fare
enn å fare til min Gud.
Bedre kan jeg ikke svare
når jeg får om døden bud,
enn at jeg er vel beredt
og vil gjerne følge med.
Bedre kan jeg ikke stige
enn å flytte til Guds rike.

Bedre kan jeg ikke fremmes
enn å dø i Jesu navn.
Bedre kan jeg ikke gjemmes
enn i Herrens hånd og favn.
Himlens hus har hellig fred,
der er gjort i stand et sted.
Liv og lyst og fred og glede,
alt er der i Gud til stede.

Derfor takker jeg av hjertet
Gud som tar imot min ånd.
Endt er snart den siste smerte,
jeg er trygg i Herrens hånd.
Krist som mine synder bar,
og som alltid trofast var,
all min syndeskyld vil dekke
og av dødens søvn meg vekke!

T Lauritz Beich 1726/
M.B. Landstad 1861 (v.3)/
M 1400-t/Hos Louis Bourgeois 1551

Bred dina vida vingar,
o Jesus, över mig
och låt mig stilla vila
i ve och väl hos dig!
Bliv du mitt allt i alla,
min visdom och mitt råd,
och låt mig alla dagar
få leva blott av nåd!

Förlåt mig alla synder
och två mig i ditt blod!
Giv mig ett heligt sinne,
en vilja ny och god!
Tag i din vård och hägnad
oss alla, stora, små,
och låt i frid oss åter
till nattens vila gå!

T Lina Sandell 1865
M Svensk folketone (Skåne)

Blott en dag, ett ögonblick i sänder,
vilken tröst vad än som kommer på!
Allt ju vilar i min Faders händer,
skulle jag, som barn, vel ängslas då?
Han som bär för mig en faders hjärta,
giver ju åt varje nyfödd dag
dess beskärda del av fröjd och smärta,
möda, vila och behag.

Själv han är mig alla dagar nära,
för var särskild tid med särskild nåd.
Varje dags bekymmer vill han bära,
han som heter både Kraft och Råd.
Att sin dyra egendom bevara,
denna omsorg har han lagt på sig.
"Som din dag, så skall din kraft ock vara,"
detta löfte gav han mig.

Hjälp mig då att vila tryggt och stilla
blott vid dina löften, Herre kär,
ej min tro och ej den tröst förspilla,
som i ordet mig förvarad är.
Hjälp mig, Herre, att vad helst mig händer,
taga ur din trogna fadershand
blott en dag, ett ögonblick i sänder,
tills jag nått det goda land.

T Lina Sandell 1865, 1872
M Oscar Ahnfelt 1872

Deg være ære, Herre over dødens makt!
Evig skal døden være Kristus underlagt!
Lyset fyller haven, se en engel kom,
åpnet den stengte graven, Jesu grav er tom!
Deg være ære, Herre over dødens makt!
Evig skal døden være Kristus underlagt.

Se, Herren lever! Salige morgenstund!
Mørkets makter bever. Trygg er troens grunn.
Jubelropet runger: Frelseren er her!
Pris Ham, alle tunger, Kristus Herre er!
Deg være ære, Herre over dødens makt,
evig skal døden være Kristus underlagt.

Frykt ikke mere! Evig er han med.
Troens øye ser det: Han gir liv og fred.
Kristi navn er ære, seier er Hans vei,
evig skal Han regjere, aldri frykter jeg!
Deg være ære, Herre over dødens makt,
evig skal døden være Kristus underlagt.

Deilig er jorden, prektig er Guds himmel,
skjønn er sjelenes pilgrimsgang!
Gjennom de fagre riker på jorden
går vi til paradis med sang.

Tider skal komme, tider skal henrulle,
slekt skal følge slekters gang;
aldri forstummer tonen fra himlen
i sjelens glade pilgrimssang.

Englene sang den først for markens hyrder;
skjønt fra sjel til sjel det lød:
Fred over jorden, menneske, fryd deg!
Oss er en evig frelser født!

Den dag du gav oss er til ende,
og mørket faller på ditt bud,
du lot oss dagens krefter kjenne,
gi nå oss nattens fred o Gud.

Takk at din kirke aldri sover!
Mens jorden ruller uten stans,
ditt folk i vekselsang deg lover,
for nattens ro og dagens glans.

Se, over land og hav og øyer,
en dag går fram i ubrutt ring,
og folkene på rad seg bøyer
i takk for alltid nye ting.

Den sol som vinker oss til hvile,
nå viksler andres arbeidsdag,
og slik den stund for stund skal smile,
til nye land og folkeslag.

Vær lovet, Gud! Ditt herrevelde
skal dekke hver en plett på jord,
og vidt og fritt det skal få gjelde,
at du, og bare du er stor!

Den store, hvite flokk, å se
som tusen berge full av sne
med skog omkring
av palmesving,
for tronen, - hvem er de?
Det er den helteskare som
fra verdens store trengsel kom
og har seg todd
i Lammets blod
til himlens helligdom.
Der holder de nå kirkegang
med uopphørlig jubelklang
i høye kor,
hvor Gud han bor
blant alle englers sang.

Her gikk de under stor forakt,
men se dem nå i deres prakt
for tronen stå
med kronen på
i himlens prestedrakt!
Sant er det, i så mangen nød
en tårestrøm på kinnet fløt,
men Gud har dem
straks de kom hjem,
avtørret på sitt skjød.
Fra syd og nord, fra øst og vest
de samles til hans løvsalsfest,
og Lammet selv
ved livets elv
er både vert og gjest.

Til lykke, kjempesamling, ja,
nå tusenfold til lykke da,
at du var her
så tro især
og slapp så vel herfra!
Du har foraktet verdens trøst,
så lev da evig vel, og høst
hva du har sådd
med sukk og gråt,
blant tusen englers lyst!
Oppløft din røst, slå palmetakt
og syng av himmelsk kraft og makt
Pris være deg
evindelig,
vår Gud og Lammet, sagt!

Dype, stille, sterke, milde
guddomsord fra himmelhavn
kaller, beder, sjeler leder
til den gode hyrdes favn,
vitner om hva oss er givet:
Jesus er vår vei til livet.

Frelser kjære, takk deg være
for din nåde mot vår jord!
Tiden rinner, verden svinner,
evig dog består ditt ord.
Med ditt ord din nåde varer,
er vårt vern mot alle farer.

Drag de mange sjeler bange
til deg ved din Hellig Ånd!
Alle vegne døden segne
for din sterke frelserhånd!
Før oss frem på livets veie,
før oss inn til livets eie!

Eg veit i himmerik ei borg,
ho skin som soli klåre,
der er kje synder eller sorg,
der er kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen Son
i herlegdom og æra,
han er mi trøyst og trygge von,
hjå honom eg skal vera.

Eg er ein fattig ferdamann
må mine vegar fara
herfrå og til mitt fedreland,
Gud meg på vegen vara!

Eg med mitt blod deg dyrt har løyst,
eg inn til deg vil treda,
og gjeva hjarta mod og trøyst
og venda sorg til glede.

Er du meg tru og bruka vil
Guds ord og sakramente,
di synd er gløymd, di sorg vert still,
di heimferd glad du vente!

Når verdi all som drivesand
med gull og gleda viker,
då stend eg ved di høgre hand,
ein ven som aldri sviker.

Eg fattig hit til verdi kom
og rann av ringe røter,
fer herifrå med handi tom,
og dødens vald meg møter.

Men visst eg veit, ein morgon renn
då dødens natt skal enda.
Min lekam opp or gravi stend
og evig fryd får kjenna.

Så hjelp oss du, vår Herre Krist,
ditt blod for oss har runne:
Din beiske død har sant og visst
oss himmelriket vunne.

Me takkar deg til evig tid,
Gud Fader, alle saman,
for du er oss så mild og blid
i Jesus Kristus! Amen

Ein fin liten blome i skogen eg ser,
i granskogen diger og dryg,
og vent mellom mose og lyng han seg ter.
Han står der så liten og blyg.

Sei, ottast du ikkje i skogen stå gøymd
der skuggane tyngja deg må?
Å nei, for av Herren eg aldri vert gløymd,
til ringaste blom vil han sjå.

Men ynskjer du ikkje i prydhagen stå,
der folk kunne skoda på deg?
Å nei, eg trivst best mellom ringe og små,
eg føddest til skogblome, eg.

Ein dag vil den stormande vinter deg nå,
då vert det vel dødsdagen din.
Då kviler eg lunt og har snøkåpa på,
til vårsola kysser mitt kinn.

Eit bod frå min Herre du blome meg ber:
om einsleg eg vert på min veg,
så veit eg at Herren vil vera meg nær,
Gud Fader, han vernar òg meg.

Om enn eg er liten, har Herren meg kjær,
med honom eg kjenner meg sæl.
Kvar morgon meg bøna til himmelen ber,
med bøna eg sovnar kvar kveld.

Ein kledning eg fekk av min Frelsarmann kjær,
i blodet hans reinsa den er.
Den høver for himlen, der gullgater er,
den høver for vandringa her.

Som blomen om vinteren visnar eg av,
men gled meg, for då står eg brud.
Lat lekamen kvila med fred i si grav,
mi sjel, ho er heime hos Gud!

Ja, glad skal eg vakna hos Jesus eingong
i morgonen æveleg klår,
og blanda med heilage englar min song
i himlen, dit døden ei når!

En dalende dag, en stakket stund
har legemets liv vi til gave,
og slektene skifter som løv i lund
i jordens frodige have.
Så synker vi stilt, så har vi vårt sted
blant tusene glemte grave.

Og dog mitt hjerte forferdes ei,
min sjel er freidig og rolig,
i liv og i død jeg vet min vei,
med begge jeg er fortrolig;
for Kristus, Guds Sønn, har lovet meg
i Faderens hus en bolig.

Selv foran han gikk å berede sted,
et hus ikke gjort med hender,
en evig bolig med liv og fred,
med rom for alle Guds venner.
Der skal vi ham se etter stridens år
om tro vi vårt løp fullender.

Vel intet øye fra jordens egn
har skimtet dets skinnende saler,
vel aner vi kun i billed og tegn
dets glans her i tåkenes daler;
men veien, veien den har vi klar
i Jesus, hans gjerning og tale.

Ja, du er veien, vår Frelser sann,
til alle elendige givet,
ditt ord som aldri bedrage kan,
det sannheten er og livet.
Og alt jeg syndet min livsens dag
for din skyld er det tilgivet.

Så sovner jeg trygt i ditt hellige navn,
du våker til natten ender;
når morgenen stiger, jeg er i havn
og fedrelandet gjenkjenner.
Da kysser jeg med usigelig fryd
de naglemerkede hender.

Fager kveldsol smiler
over heimen ned,
jord og himmel kviler
stilt i heilag fred.

Berre bekken brusar
frå det bratte fjell,
høyr, kor sterkt det susar
i den stille kveld!

Ingen kveld kan læra
bekken fred og ro,
ingi klokke bera
honom kvilebod.

Så mitt hjarta stundar,
bankande i barm,
til eg eingong blundar
i Guds faderarm.

Fred til bot for bittert savn
gav oss Gud i Jesu navn,
fred oss kjøpte med sitt blod,
fred oss Jesus etterlot.
Kristendom er i en sum
fredens evangelium.

Fred er kirkens velkomstord
og farvel på denne jord;
i vår dåp det til oss lød,
skal gjenlyde i vår død:
Fred med dere, Herrens fred,
nå og i all evighet!

Gud, når du til oppbrudd kaller,
hele livets dag trer frem:
Barndom, ungdom, moden alder,
arbeid, hvile, gjerning, hjem.
Alt jeg ser i dødens port:
Sorg og glede, smått og stort.

Takk for alle livets gleder,
tusenfryd ved veiens kant,
takk for sorgens stille steder,
takk for hver en venn jeg vant!
Takk for minner, takk for håp,
takk for smertens bitre dåp!

Gud, som meg til arbeid kalte,
og som nå meg hvile bød,
du som mine dager talte,
og som gav meg livets brød,
hjelp meg i den siste vakt!
Kle meg i din hvite drakt!

Han tek ikkje glansen av livet,
den Frelsar som kallar på deg.
Fyrst då kan for alvor du leva
når han får deg fylgja på veg.

Du høyrer dei dårande røyster
som lovar deg gullglim og glans,
men ingen legg lys over vegen
som Jesus og kjærleiken hans.

Han hjelper i brattaste bakkar
og stør deg når vegen vert smal.
Han signar dei sollyse sletter
og lyser i døds-skuggens dal.

Han fører deg frelst over fjorden,
heilt fram til den himmelske strand.
Når døden sin brotsjø du møter,
vil Jesus dra båten i land.

Han tek ikkje glansen av livet,
han gyller din morgon og kveld
og opnar ei dør til dei salar
der æveleg høgtid du held.

Herre Gud, ditt dyre navn og ære
over verden høyt i akt skal være,
og alle sjele, de trette træle, alt som
har mæle, de skal fortelle din ære.

Gud er Gud om alle land lå øde.
Gud er Gud om alle mann var døde.
Om slekter svimler, blant stjernestimler
i høye himler, utallig vrimler, Guds grøde.

Høye hall og dype dal skal vike. Jord
og himmel falle skal tillike. Hvert fjell,
hver tinde skal brått forsvinne, men opp
skal rinne, som solen skinne, Guds rike!

Hvilken venn vi har i Jesus!
Alt han vet og alt formår.
Tyngste byrde han oss letter,
når i bønn til ham vi går.
Akk, men titt vår fred forstyrres,
sorg og møye blir vår lønn.
Blott fordi vi ikke bringer,
alle ting til ham i bønn.

Blir du fristet eller prøvet,
synes livets kamp deg hård.
Aldri skal du miste motet,
når i bønn til Gud du går.
Selv om kjærest venn deg svikter,
aldri svikter deg Guds Sønn.
Han alene deg kan trøste,
tal til ham om alt i bønn.

Er ditt hjerte fullt av uro?
Tror du trengsler forestår?
Jesus er den beste tilflukt,
når til ham i bønn du går.
Kan en sådan venn du finne,
som Guds egen kjære sønn?
Bær i gleden som i sorgen,
alle ting til ham i bønn.

Hvor salig er den lille flokk
som Jesus kjennes ved!
I ham, sin Frelser, har den nok
nå og i evighet.
I kjærlighet, i håp og tro
den vandrer her og skal
få bo med ham når håp og tro forgår,
men kjærligheten består.

Men Jesus , er en av dem,
vil du meg kalle din?
Står jeg for deg som hine fem
med lys i lampen min?
Å, la meg ei til hvile gå
før derom jeg visshet få,
før du kan få det svar av meg:
Du vet jeg elsker deg!

Og måtte det med gråt enn skje
at dette svar jeg gav,
så vil du nådig til meg se
og tørke tåren av.
Ja når kun du som allting vet,
hos meg kan finne kjærlighet
og kjenne meg iblant din flokk
som din, så har jeg nok!

Høgt frå den himmelske klåre
Faderens auga kan sjå
|: både din smil og di tåre,
hjarta, kvi ottast du då? :|

Om deg eit stormver vil herja,
fiendehærar deg nå,
|: han vil deg vara og verja.
Hjarta, kvi ottast du då? :|

Græt du, han turkar bort tåra,
klagar du, lyder han på,
|: lækjer for alt som kan såra.
Hjarta, kvi ottast du då? :|

Lyt du enn lengta og stunda
krona og kransen å nå,
|: lint i hans fang skal du blunda.
Hjarta, kvi ottast du då? :|

I Jesu navn
skal all vår gjerning skje
Om den skal bli til lykke og til gavn,
ikke bli til spott og spe.
Vel satt i verk i hans navn,
blir den sterk og salig fremgang får
inntill den målet når.
Gud til ære skal det skje,
daglig skal vi her få se
at vi i hans omsorg står.

I Jesu navn
vi prise vil vår Gud,
Han gir oss lykke, vender alt til gavn
når vi akter på hans bud.
Han lar sitt ord
bli vårt lys her på jord,
og med sin arm så sterk
gjør han oss sitt verk.
La oss da hver tid og stund
takke ham av hjertens grunn,
du Guds menighet, det merk!

I Jesu navn
vi leve vil og dø;
om vi får leve, blir det til vårt gavn,
vi har fred om vi må dø.
I Jesu navn,
ham til pris, oss til gavn,
skal vi igjen oppstå,
inn i Guds rike gå,
hvor vi da til evig tid
glade ser hans åsyn blid
når vi for hans trone står.

Ikke en spurv til jorden
uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden
uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet,
ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det,
han som er over alt.

Tro det når stormen herjer
bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter
over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet
midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene
du med en smerte går.

Tro det når noe brister
uten å vokse frem.
Tro det når noen mister
det som var alt for dem!
Tro det når håp går under
uten å reise seg:
Ikke en spurv til jorden!
Det er et ord til deg.

Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen gav,
og denne kurs vil jeg følge.
Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.

Iblant jeg seiler for medvinds bør
i andres kjølvann og følge
som just lik meg denne reise gjør
hen over jordlivets bølge.
Og havet smiler, og solen skinner,
min dag så stille og blid henrinner,
mens vinden fyller alle seil.

Men ofte ensom i brott og brann
i uværsnetter jeg seiler,
da ingen kjenning jeg har av land,
og intet fyrtårn jeg peiler.
Men når jeg nær tror mitt skip begravet,
da kommer Jesus på bølgehavet,
om først i siste nattevakt.

Mitt skip er lite og havet stort,
det rommer tusene farer.
Men storm og bølge ei skyller bort
det skip som Herren bevarer.
For ennå skjer det som før det gjorde,
når Jesus selv kommer innen borde:
da legger havet seg igjen.

Når siste storm er engang ridd av,
og hjemmets kyster jeg skimter,
jeg ser i solglans et annet hav,
krystall som funkler og glimter.
Jeg skuer portenes perlerader
og hører englenes myriader
som hilser meg velkommen hjem.

La ankret falle. Jeg er i havn
i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn,
Han som har hjulpet meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller,
Mens ankret sakte og stille faller
I evighetens lyse land.

Jeg vet meg en søvn i Jesu navn,
Den kveger de trette lemmer.
Der redes en seng i jordens favn,
Så moderlig hun meg gjemmer.
Min sjel er hos Gud i himmerik
Og sorgene sine glemmer.

Jeg vet meg en aftentime god
Og lengter vel somme tider
Når jeg er av reisen trett og mod,
Og dagen så tungsomt skrider.
Jeg ville til sengs så gjerne gå
Og sovne inn søtt omsider.

Jeg vet meg en morgen lys og skjønn,
Der synges i livsens lunder,
Da kommer han, Guds velsigned Sønn,
Med lystelig ord i munne.
Da vekker han oss av søvne opp
Alt uti så sæle stunder.

De morgen, den har jeg meg så kjær
Og drager den titt til minne.
Da synge jeg må og se den nær,
Den sol som strør gull på tinde,
Som småfuglene ut mot morgenstund
Opp under de høye linde.

Da treder Guds Sønn til gravens hus,
Hans røst i all verden høres.
Da brytes alt stengsel ned til grus,
De dype havgrunner røres.
Han roper: Du døde, kom her ut!
Og frem vi forklaret føres!

Da åpnes den dør til himlens stad,
Der nevnes de kårnes navne.
Gud, la oss da alle møtes glad
Og ingen av våre savne!
Det unne oss Gud for Kristi blod
Vi måtte i himlen havne!

Jeg løfter opp til Gud min sang
ennu en gang
fra disse jordens daler.
Vår Herre Krist han henter meg
snart hjem til seg
i himlens høye saler.
Som lynet far,
han kommer snar,
da skal hans pris
på annet vis
de Guds basuner tale.

Når min forløsning stunder til,
jeg gledes vil
og løfter opp mitt hode.
Da løses jeg, da går jeg inn
til vennen min,
Gud være evig lovet!
Da reises av
den mørke grav
det som var sådd
med sukk og gråt,
da er den søvn utsovet!

Når fikentreet skyter blad,
jeg er så glad,
da vet jeg det blir sommer.
Når himmerikes blomster gror,
for visst jeg tror
Guds rike snarlig kommer!
Hans brud jeg er,
hans ring jeg bær,
har lampen tent
og hjertet vendt
til ham, all verdens dommer.

En himmel ny så vel som jord,
det er hans ord,
da skapes til hans ære.
Se, Herrens bolig blant oss er,
han er oss nær,
og vi hans folk skal være.
La verden så
til grunne gå,
Guds ord består
om alt forgår,
den bro skal bruden bære!

Gud skal da tørre av mitt kinn
hver tåre min.
Der ingen død skal være,
ei heller sorg, ei heller skrik,
ei pine slik,
som her Guds barn må bære.
Det første fort
er veket bort,
og gleden ny
i himlens by
eia, hvor godt å være!

Da synger jeg for tronen glad
et bedre kvad
og løfter palmegrene,
med hvite kleder som er todd
i Lammets blod
for Herrens øyne rene.
Halleluja!
Hva glede da!
Hva liflig klang!
Og all min sang
er Herren, Herren ene!

Jesus, det eneste,
helligste, reneste
navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet,
fylde av kjærlighet,
fylde av nåde og sannhet og makt.

Motganger møter meg
aldri du støter meg
bort fra din hellige, mektige favn.
Mennesker glemmer meg,
Herre, du gjemmer meg
fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn.

Herre, du høre meg,
Herre, du føre meg
hvordan og hvorhen det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg,
lær meg å føye meg
etter din vilje mens her jeg er gjest!

Du er den eneste,
helligste, reneste.
Gi meg ditt rene og hellige sinn!
Frels meg av snarene,
fri meg fra farene,
ta meg til sist i din herlighet inn!

Jesus lever, graven brast!
Han stod opp med guddoms velde.
Trøsten står som klippen fast:
at hans død og blod skal gjelde.
Lynet blinker, jorden bever,
graven brast, og Jesus lever!

Jeg har vunnet, Jesus vant,
døden oppslukt er til seier.
Jesus mørkets fyrste bandt,
jeg den kjøpte frihet eier.
Åpen har jeg himlen funnet,
Jesus vant, og jeg har vunnet!

Kjærlighet er lysets kilde,
kjærlighet er livets rot.
Derfor er Guds råd så milde,
derfor er Guds Ånd så god.
Jesus har den selv forklaret,
Ånden har den åpenbaret,
den kan kjennes i Guds fred
og det håp vi trøstes ved.

Kjærlighet er livets krone,
kjærlighet er lysets glans.
Derfor sitter på Guds trone
Jesus nå med strålekrans,
han som lyset er og livet,
har for oss seg selv hengivet,
han forblir og lever ved
Guds, sin Faders kjærlighet.

Kjærlighet er lovens fylde
og fullkommenhetens bånd,
den er hva vår Gud vi skylder,
den er frukten av hans Ånd.
Derfor med Guds kjærligheten
vokser opp om kapp Gudsfreden.
Vi skal også bli ved den
ett med sjelens beste venn.

Kjærlighet fra Gud
springer like ut
som en kilde klar og ren.
I dens stille bunn,
i dens dype grunn
gjemmes livets edelsten.

Kjærlighet fra Gud
som en yndig brud
kommer smykket til oss ned.
Lukk kun opp din favn,
kom i Jesu navn,
himlen bringer den jo med.

Kjærlighet fra Gud
er det store bud,
er det eneste jeg vet.
Bli i kjærlighet,
og du har Guds fred,
for Gud selv er kjærlighet.

Klippe, du som brast for meg,
la meg skjule meg i deg!
La det vann og blod som går
fra din sides åpne sår,
rense meg i nådens pakt
fra all syndens skyld og makt.

Om jeg alt mitt beste gav,
fyltes ikke lovens krav.
Ble min iver aldri matt,
gråt jeg både dag og natt,
synd og skyld er alltid der.
Bare du min frelse er!

Intet kan jeg bringe deg,
til ditt kors jeg klynger meg.
Fattig i meg selv jeg er,
hjelpeløs til deg jeg ser.
Rens meg, Jesus, i ditt blod,
gi meg liv i nådens flod.

Ved hvert flyktig åndedrag
og når jeg skal dø en dag,
når til ukjent land jeg går,
når jeg for din domstol står
klippe, du som brast for meg,
la meg skjule meg i deg!

Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim,
lei du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim,
lei du meg fram!
Før du min fot; eg treng ei sjå min veg
så langt og vidt eitt steg er nok åt meg.

Du veit det vel, eg bad ei alltid så:
Lei du meg fram!
Eg ville velja sjølv min veg, men no
lei du meg fram!
Eg ville leva fritt, var stolt og strid
og stor i mod å, gløym den dårskaps tid!

Di makt hev signa meg, då veit eg visst:
Du leier enn
i myr og fjell og hei, og så til sist
ein morgon renn,
då til meg smiler engleåsyn blid,
som eg hev elska før, men mist ei tid.

Lovsyng Herren, han er nær!
Midt iblant oss vil han være
når vi synger, når vi ber,
i hans navn og til hans ære.
Lovsyng Herren, gamle, unge,
pris hans navn hver barnetunge.

Herre, vær oss evig nær!
Vær oss nær når solen rinner,
og når sol og stjerneskjær
i den dype natt forsvinner!
La din Ånd ei fra oss vike
til vi ser deg i ditt rike.

Med Jesus vil eg fara
på livsens ferd i lag.
Gud, lat den samferd vara
alt til min døyand dag!
Det er mi høgste æra,
det er mi største ros,
hans fylgjesvein å vera
og vandra i hans ljos.

Min Jesus, sannings stjerna,
lys opp min mørke veg!
Mitt hjarta vil så gjerna
få fylgja etter deg.
Du lyser enn i verdi
som før frå Betlehem.
Ver du mitt ljos på ferdi,
til heim med deg eg kjem!

Min Jesus, gjævast givnad,
min eignalut og skatt!
I all min gang og livnad
meg støtt for auga statt!
Som vesle blomen trugen
ser opp mot sol og dag,
til deg så vender hugen,
til deg kvart andedrag.

Min Jesus, Sarons lilja,
bløm fagert opp i meg!
Lat ingen ting meg skilja
og riva bort frå deg!
Du vintre i Guds hage,
min kjære Herre Krist,
unn også meg den lage
å veksa som din kvist!

Du til di grein meg sette
alt i min fyrste vår,
med livsens dogg meg vætte,
gav sol og signa år.
Du vil og vokster gjeva
alt til min siste slutt:
lat meg i deg få leva,
i deg få anda ut!

Milde Jesus, dine hender
la du kjærlig på de små,
og du sa til dine venner
at til deg skal barna gå.
Selv du ble til Herrens tempel
engang båret av din mor.
La meg minnes ditt eksempel
når jeg hører dine ord.

Du til dåpen lot meg kalle
da jeg var en liten knopp.
Skal jeg visne, skal jeg falle?
Hjelp meg du å vokse opp!
Hjelp meg du å tidlig lære
og å elske Herrens ord,
slik at jeg blant dine kjære
kan få knele ved ditt bord!

Når jeg så skal ut i verden,
aldri jeg alene er.
Farer truer oss på ferden,
men jeg vet at du er nær.
Trygt skal dine hender bære
meg og søsken, far og mor.
La oss evig sammen være,
vi som var det her på jord!

Navnet Jesus blekner aldri,
Tæres ei av tidens tann.
Navnet Jesus det er evig,
Ingen det utslette kan.
Det har bud til unge, gamle,
Skyter stadig friske skudd.
Det har evnen til å samle
Alle sjeler inn til Gud.

Kor:
Navnet Jesus må jeg elske,
Det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse,
Intet annet frelse kan.

Jesu navn! Hvor skjønt det klinger,
La det runge over jord!
Intet annet verden bringer
Håp og trøst som dette ord.
For det navn må hatet vike,
For det navn må ondskap fly.
Ved det navn skal rettferds rike
Skyte friske skudd på ny.
Kor:

Midt i nattens mørke blinker
Som et fyrlys Jesu navn
Og hver hjelpløs seiler vinker
Inn til frelsens trygge havn.
Og når solen mer ei skinner,
Jesunavnet lyser enn.
Da den frelste skare synger
Høyt dets pris i himmelen.
Kor:

Nærmere deg, min Gud
nærmere deg,
om det et kors enn er
som løfter meg!
Synes meg veien trang,
er det dog all min sang:
Nærmere deg, min Gud,
nærmere deg!

Vandrer jeg viden om,
solen går ned,
mørkt blir det, kun en sten
å hvile ved.
I nattens dyp til meg
finner du, Gud, din vei.
Nærmere deg, min Gud,
nærmere deg.

Stigen jeg skuer reist
mot himlen opp.
Englene ferdes der
til høyest topp.
Nåde er all din vei,
oppad den fører meg,
nærmere deg, min Gud,
nærmere deg!

Derfor med våkent sinn,
fullt av din pris,
bygger et Betel jeg
på Jakobs vis.
Alter blir stenen meg,
pilgrimen takker deg:
Nærmere deg, min Gud,
nærmere deg!

Evige Gud, til deg
lengter min sjel.
Herre, du alltid er
min lodd og del.
Tung eller lett min gang,
alltid det blir min sang:
Nærmere deg, min Gud
nærmere deg!

O bli hos meg! Nå er det aftentid,
og mørket stiger dvel, o Herre blid!
Når annen hjelp blir støv og duger ei,
du, hjelpeløses hjelper, bli hos meg!

Snart svinner livets dag, det kvelder fort,
og jordens lys alt mørkner og går bort,
forandrings skygge følger tro min vei
o du som ei forandres, bli hos meg!

Hver time trenger jeg din sterke vakt,
kun for din nåde viker mørkets makt;
hvor skal jeg vandre trygt foruten deg?
I mulm og solskinn, Herre, bli hos meg!

Når du velsigner, ei av frykt jeg vet,
sår gjør ei ondt, gråt har ei bitterhet.
Hvor er vel dødens brodd? Jeg frykter ei.
Du som har seiret, Herre, bli hos meg!

O la meg se ditt kors i dødens gys,
driv mørket bort og vær meg livets lys!
Da skinner morgenrøden på min vei.
I liv og død, o Herre, bli hos meg!

Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte,
du min konge og min Gud,
at ei lyst, ei heller smerte,
deg formår å slette ut!
Denne innskrift på meg sett:
Jesus i fra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være.

Som den gylne sol frembryter
Gjennom den kullsorte sky
Og sin stråleglans utskyter,
Så at natt og mulm må fly,
Så min Jesus av sin grav
Og det dype dødens hav
Oppstod ærefull av døde
Imot påskemorgen røde.

Takk, du store seierherre,
Takk, du livets himmelhelt,
Som ei døden kunne sperre
I det helvedmørke telt!
Takk fordi at opp du stod
Og fikk døden under fot!
Ingen tunge kan den glede
Med tilbørlig lovsang kvede.

Ligger jeg i syndens veie,
ligger jeg i armod ned,
ligger jeg på sykdoms leie,
ligger jeg i usselhet,
ligger jeg fortrengt, forhatt,
og av verden helt forlatt,
skal jeg hus i graven tage,
å, her er dog håp tilbake!

Synd og død og alle pile
Som av Satan skytes kan,
Ligger brutt der du fikk hvile
Hist i gravens mørke land.
Der begrov du dem og gav
Meg en sikker trøstestav,
Så ved din oppreisnings ære
Jeg skal seires palmer bære.

Du til livet meg skal vekke,
Det er din oppreisnings kraft,
La kun jordens støv meg dekke,
Ormer tære all min saft,
Ild og vann oppsluke meg,
Dog jeg dør i tro til deg,
At mitt liv, når du befaler,
Reises opp fra dødens daler.

Herre Jesus, gi meg nåde
Ved din gode Hellig Ånd,
At av deg jeg lar meg råde
Og veiledes ved din hånd
At jeg ei skal falle hen
I det dødens svelg igjen
Hvorav du meg engang rykte
Da du døden undertrykte.

Takk for all din fødsels glede,
Takk for alt ditt guddomsord,
Takk for dåpens hellig væte,
Takk for nåden på ditt bord!
Takk for dødens bitre ve,
Takk for din oppstandelse,
Takk for himlen du har inne,
Der skal jeg deg se og finne.

Sørg du for meg, Fader kjær,
jeg vil ikke sørge,
ikke mer bekrymret her
om min fremtid spørre.
Sørg du for meg all min tid,
sørg for meg og mine,
Gud, allmektig, nådig, blid,
sørg for alle dine!

Sørg for legem og for sjel
til min livsvei ender,
jeg dem trygt i ve og vel
gir i dine hender.
Sørg, o kjære Gud, især
for mitt hjertes tanker,
at de, hvor som helst jeg er,
aldri fra deg vanker!

Sørg for at jeg dine ord
tro til døden lyder,
av min dåp og Jesu bord
alltid kraften nyter!
Sørg for all vår øvrighet
og for dem som lærer,
hver som på sitt arbeidssted
dagens byrder bærer!

Sørg for meg når opp jeg står
og til arbeid stunder,
når jeg til min hvile går
og mitt øye blunder.
Sørg du for mitt kall og stand,
hånd og munn og hjerte,
for den gjerning som jeg kan,
for min fryd og smerte!

Sørg for gods og hus og hjem,
for mitt navn og ære;
heller ikke korset glem,
som jeg her må bære!
Sørg for meg hver stund, hvert sted
på min ferd her nede.
La meg så herfra i fred
fare til din glede.

Så ta da mine hender og før meg frem
inntil jeg salig ender i himlens hjem!
Jeg kan ei gå alene, nei, intet sted.
Hvor du meg fører ene, jeg følger med.

La intet mer meg skille fra nåden din,
og gjør meg ganske stille, O Jesus min.
Ved dine føtter ene er barnet trygt,
på deg, på deg alene min tro er bygt.

Selv om jeg ei fornemmer din sterke hånd,
min salighet dog fremmer din gode Ånd.
Så ta da mine hender og før meg frem
inntil jeg salig ender i himlens hjem.

Tenk når engang den tåke er forsvunnet
som her seg senker over livet ned,
når dagen evig klar er der opprunnet,
og lys omstråler meg med himmelsk fred!

Tenk når engang er løst hver jordisk gåte,
besvart hvert "hvorfor" som jeg grunnet på!
Tenk når jeg da får se Guds handlemåte,
når jeg hans skjulte vei skal klart forstå!

Tenk når engang hver hjertesorg er slukket,
hvert sår er legt, og stillet alle savn,
hver smertes-tåre tørret av, når sukket
er gjemt og glemt i kjærlighetens favn!

Tenk når engang med utildekket øye
jeg ham skal se som her jeg trodde på!
Tenk når jeg der mitt kne for ham skal bøye,
når jeg med takk skal for hans ansikt stå!

Tenk når engang jeg uten synd skal leve,
hver tanke ren, hver gjerning uten brist,
når aldri jeg behøver mer å beve
for muligheten av en syndig lyst!

Tenk når engang i himlens gylne saler
jeg med den venn som jeg på jorden fant,
i lyset om et evig liv skal tale,
og om det liv som lik en drøm forsvant!

Tal denne trøst, o Frelser, til mitt hjerte
når lang og tung meg synes veien hjem.
Din trøst skal dempe hver en bitter smerte
og lokke smilet gjennom tårer frem!

Velt alle dine veier
og all din hjertesorg
på ham som evig eier
den hele himlens borg.
Han som kan stormen binde
og bryte bølgen blå,
han skal og veien finne,
den vei hvor du kan gå.

På Herren du deg støtte
om det deg vel skal gå,
hans gjerning må du nytte
om din skal kunne stå;
av sorg og selvgjort plage
det kommer intet ut;
for intet kan du tage,
alt kan du få av Gud.

Din trofasthet og nåde,
o Fader, vet og ser
hvordan du best skal råde
med oss i alt som skjer.
Hva du har valgt å gjøre,
det står som fjell så fast,
ditt råd skal du utføre
om jord og himmel brast.

Vei har du alle steder,
og hjelp i all vår trang.
Velsignelser du spreder
og lys på all din gang.
Din vilje ingen hindrer,
din omhu blir ei trett
før gledestråler tindrer
i øyne som har grett.

Og om alt Satans rike
vil stride Gud imot,
skal Herren aldri vike,
han trår det under fot.
Det gode han vil sende,
og det som er hans mål,
det skal så sikkert hende,
når bare vi gir tål.

Håp da, min sjel, i faren,
til Gud din tillit sett,
han frir deg ut av snaren,
hvor ille du er stedt!
Snart skal hans time komme,
da lysner himlens grunn,
din ventetid er omme!
Å, hvilken gledestund!

På høyden opp! Se lenger,
gi sorgen en god dag!
Kast bort all tvil som stenger
og volder hjertenag!
Er du ei her i skolen?
Se, over himlens hvelv
er Gud på kongestolen
La ham få råde selv!

Ham kan du trygt la styre
i alt som her skal skje.
Hans dommer, de er dyre,
i undring får du se
at han vil allting vende
som fyller deg med frykt,
og føre alt til ende
så underfullt og trygt.

Han dryger vel til tider
og venter med sin trøst,
er skjult for den som lider,
og tier med sin røst,
som om han i sitt hjerte
var vendt en annen vei,
og ikke så din smerte
og ikke enset deg.

Skal tårer da utøses,
vær tro om alt er stengt!
Vær trygg, min sjel, du løses
når du det minst har tenkt.
Da grønnes hjertebladet,
den sne som tiner bort,
har ei den minste skade
Guds fagre blomster gjort.

Det gir deg kraft og glede
på all din pilgrimsgang,
og troens strid hernede
blir fylt av trøstesang.
Gud selv vil gi deg palmen
og seirens søte frukt.
Du synger takkesalmen,
og all din sorg er slukt!

Gjør en lykksalig ende
på all vår strid og nød!
Ja, Herre, ta i hende
vår sak inntil vår død!
La troen vinne seier,
og led oss trinn for trinn,
så samles våre veier
til sist i himlen inn.

Vår Gud han er så fast en borg,
han er vårt skjold og verge.
Han frir oss ut av nød og sorg
og vet oss vel å berge.
Vår gamle fiende hård
til strid imot oss står.
Stor makt og arge list
han bruker mot oss visst.
På jord er ei hans like.

Vår egen makt er intet verd,
snart fikk vi banesåret.
Men en går frem i denne ferd,
som Herren selv har kåret.
Vil du hans navn få visst?
Han heter Jesus Krist,
den høvding for Guds hær,
i ham kun frelse er.
Han marken skal beholde!

Om verden full av djevler var
som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har
den som Guds sverd kan bruke.
Er verdens fyrste vred
og vil oss støte ned,
han ingen ting formår,
fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.

Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.

Å hvilken ære
for tanken altfor stor,
hans barn å være
som i det høye bor!
Når jeg er blevet
til Herren rett omvendt,
fra verden revet,
med Jesus rett bekjent,
i himlen skrevet
med Lammets røde prent!

Å hvilket smykke
jeg da fra himlen får,
å hvilken lykke
er dette barnekår!
Hva enn oss skader,
vi kan for tronen gå
og sige: Fader,
ditt barn du hjelpe må!
Min Gud, hvor lader
det deilig der å stå!

Hvem kan utsige
hva Kristi kraft formår,
når himlens rike
i sjelen rett oppgår!
Når i meg brenner
min Jesu kjærlighet
og meg omspenner
som himlen selv så bred,
hvor jeg meg vender
og tenker opp og ned!

Å, jeg har funnet
lykksalighetens stand
og overvunnet
min første fødsels bann.
Å, hvor fornøyet
er nå min arme sjel!
Før dypt nedbøyet
til jorden som en trell,
nå høyt opphøyet
med sin Immanuel.

Å leva, det er å elska
Det beste di sjel fekk nå;
Å leva, det er i arbeid
Mot rikare mål å trå.

Å leva, det er i livet
Å finna det største verd;
Å leva, det er å vinna
Til sanning i all si ferd.

Å leva, det er å leggja
All urett og lygn i grav;
Å leva, det er som havet
Å spegla Guds himmel av.

Å, tenk når engang samles skal
de frelstes menighet
av alle folkeslekters tall
/:i himlens herlighet!:/

Å, tenk når Herrens vitnehær,
hans tjenere på jord,
de millioner møter der
/:som hørte deres ord!:/

Å, tenk dog hvilken jubellyd,
en strøm av kjærlighet!
Tenk hvilken takk og pris og fryd
/:og salighet og fred!:/

O Gud, hvor er din nåde stor!
Oss alle til deg drag,
at vi må stå blant frelstes kor
/:på denne høytidsdag!:/

Å salige stund uten like,
han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike,
min sjel, hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven,
hvor bleknet i døden han lå;
/:jeg levende så ham i haven,
og aldri så skjønn jeg ham så:/.

Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
/:Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud:/.

Å salige stund uten like,
han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike,
min sjel, hvorfor sørger da du?
Du søkte din trøst i den døde,
og dvelte ved gravnatten kun;
/:så fikk du den levende møte,
å salige, salige stund!:/